Sammen mot kreft

Kronikk fra Kongo

Den vanskelige samtalen

Kronikk (Fra bladet Kreftsykepleie nr. 2, 2006)



(c) Gunnhild Corwin

Sammen mot kreft

Aftenpostens kronikk 9. mai:


”Vi vil at mange flere enn halvparten av dem som får en kreftdiagnose skal bli friske etter behandling. Vi står sammen mot kreft.”

… og bruker ressurser, spalteplass, overskrifter og økonomiske midler på halvparten av kreftpasientene.
Kreftforeningen, helsevesenet, mediene, samfunnet for øvrig, er feige. Over 50 prosent av kreftpasientene overlever. Det betyr at nesten halvparten dør. Hvem står sammen for dem? Når skal vi våge å snakke om dem? Er uhelbredelig sykdom og død blitt en fiasko? Føler helsepersonell det som et nederlag når pasienten dør? Skal pasienten føle seg som en dårlig pasient når ønsket resultat uteblir?
”Tapte kampen mot kreften.”  De jeg kjenner, som døde av kreft, var ingen tapere. De kjempet formidabelt. Det kreves stor styrke å akseptere at behandlingen ikke har lykkes, og at du skal dø. Når det ikke er mer å gjøre, er det fremdeles mye å gjøre! Jeg tror det er like oppnåelig å dø en god død, som å leve et godt liv.
Er Kreftforeningen bare til for de 50 prosent som overlever? Burde ikke en del av de testamentariske gavene øremerkes terminalt syke pasienter?



Oppdrag
- Div. artikler og kronikker - Sammen mot kreft
Div. artikler og kronikker