Utdrag fra Idas Dans s.13 - 14:

Ordet treffer meg med full kraft. Jeg vet ikke om jeg stønner eller krøker meg sammen. Det er som å få et slag, midt i magen.
            Ida sitter på stolen ved legens skrivebord, jeg sitter i bakgrunnen ved veggen, rett innenfor døren. Ingen av oss sier noe.
            Vantro er det aller første jeg kjenner på. Hva er det han sitter der og sier? Leukemi? Skulle min sunne, friske attenåring ha leukemi?
            Absurd. Dette er noe som skjer andre. Dette skjer ikke med oss, vi har altfor god helse til det. Han må ha tatt feil. Det kjennes som om vi har lurt ham, på et vis. Jeg føler meg nesten flau over at vi på en eller annen måte har villedet ham til å tro at Ida er alvorlig syk. Vi hadde ikke trengt å komme hit i det hele tatt, hun er jo bare forkjølet.
            ”Er det mulig at du kan ha tatt feil?” spør jeg forsiktig.
            Han tror ikke det.
            Langsomt går det opp for meg. Ida kan ha leukemi. Legen virker altfor alvorlig til at jeg kan mistro ham. Jeg har, enfoldig nok, knapt våget å tenke tanken siden jeg ble mor, at noe så alvorlig kunne skje med noen av barna mine.
            Det har skjedd. Hva gjør jeg nå?
           

Kaos

(c) Gunnhild Corwin

Hjem - Fra Idas Dan
s - Kaos

Aller helst ønsker jeg å forsvinne inn i veggen bak meg, men jeg kjenner at jeg må vise at jeg er her, at vi er sammen. Jeg reiser meg og stiller meg bak stolen hennes, legger keitete hånden på Idas skulder.
            Blikket hennes flakker rundt i rommet. Ikke en lyd kommer fra henne. Hun minner meg om et skremt, innesperret dyr. Hun vil ut herfra, ut fra dette trange, sterile, kvelende lille legekontoret, vekk fra legen, vekk fra det han sier, vekk fra sjokket og smerten. Eller er det jeg som vil det? Jeg tror vi har den samme innestengte følelsen. Jeg har lyst til å rømme, bare gå.
            Utad framstår jeg samlet og skjerpet, inni meg er det en lavamasse av frykt, panikk og smerte, men aller mest vantro. ”Kan jeg gå nå?” spør Ida med flat, gråtkvalt stemme, og er ute av rommet før noen får svart.

Vi kjører hjem uten å snakke sammen. Vi sitter ved siden av hverandre i bilen og gråter stille, begge to. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller hva jeg skal gjøre. Jeg er jo den voksne, jeg er moren, omsorgspersonen, men jeg føler meg fullstendig hjelpeløs. Jeg kjenner at pulsen raser mens resten av kroppen er nummen av sjokk.
            Før vi kjører inn på gårdsplassen vår på Høvik sier jeg det eneste jeg klarer å henge meg fast i: ”Det jeg vet om leukemi, er at vitenskapen er kommet langt, de aller fleste blir friske. Dette skal vi klare. Du har sterk fysikk og en sterk psyke - dette skal vi klare, Ida.” Jeg tror ikke jeg hører svaret hennes. Jeg vet ikke engang om hun svarer.